Ekorn i pusepels

Alle kjenner vel til uttrykket "ulv i fåreklær", men er det mange som har kjennskap til "ekorn i pusepels", "kenguru i katteskinn" for ikke å si "forloren gaupe i fuskepels"? Jeg har!

 

Det er tid for et nytt kapittel i "Sheebas liv og levned", en fortelling i ord og bilder.

I går klarte hun det igjen. Få all oppmerksomhet på seg. Nysgjerrig som hun er - og ikke akkurat kjent som den som tenker før hun handler, ble det i går tid for en liten redningsaksjon; "Redda Sheeba, död eller levande." Jeg liker ikke den död-delen så derfor trer, om mulig, mor/far inn som hjelpende engler før det kommer så langt.

Sheeba er en lukter - hun snuser på absolutt ALT - og hun er nysgjerrig, eller la meg korrigere det litt, hun er e-k-s-t-r-e-m-t nysgjerrig. Og glad i høyder ( i motsetning til husmor ;-))

Dvs. hun er glad i å HOPPE høyt - og i fin utsikt; utsikt fra de profetiske høyder.
Så lenge vi har kjent henne har hun vært "en hopper". Hoppet. Høyt. En hoppe-høyt-katt. Og det til vår store ergrelse - for hun la nemlig sin elsk på kjøkkenskapene våres.

(Sheeba er egentlig vår yngste sønns katt. Historien om Sheeba er historien om den lille bakgårdskattungen som ingen tok seg av, som liten og forkommen smeltet helt vår sønns og hans kjærestes hjerte og gjorde at de tok henne inn i varmen, ga henne mat og drikke, kjærlig omsorg og ja, kort og godt et hjem!
Da de noe senere i tillegg anskaffet seg en brun-svart langhåret og helt fortryllende vakker liten herremann fra kysten, en søtnos ved navn Lurven (navnet skjemmer ingen! ;-) var lykken fullkommen. Sheeba ble Lurvens adoptivmamma, elsket og overøst av hans kjærlige oppmerksomhet (les; gjenstand for utallige brytekamper hun i utgangspunktet ikke var det spor interessert i, våt slikkvask av ansiktet hennes når hun i fred og ro ville spise litt mat fra skåla, ride-ride-ranke-lek med en overivrig Lurv som gang på gang tok fart og hev seg opp på ryggen hennes...) Da så denne herremannen etter hvert kom i tenårene, fikk frøkena nok av udetonerte  testoteronbomber på fire ben. Den blanke pelsen, det reveaktige, trekantede hodet og en hale så tykk som en liten tømmerstokk (sant!) talte dessverre ikke til hans fordel. En sånn innpåsliten fyr ville hun ha seg frabedt å ha noen nære forbindelser med. Dermed forsvant hun hjemmefra i november i fjor og kom først tilbake etter 8 døgn utendørs - i kulden! Vi vandret i dagevis rundt om i nabolaget, runde på runde, sent og tidlig, i lys og mørke, ropte på henne, lyttet, snakket med folk og hengte opp etterlysningslapper, men ingen hadde sett Sheeba. Samme ettermiddag som hun ble etterlyst med bilde og det hele i lokalavisa, dukket hun opp. Sannsynligvis hadde hun vært innelåst i et uthus/en garasje eller lignende, for hun var både tynn og sliten, og det luktet svakt olje av pelsen hennes. Gjett om vi ble glad og lettet!  Det var bare helt fantastisk godt å få henne tilbake for vi er alle blitt så glad i henne. Hun fikk flytte inn hos oss samme kveld og her er hun fortsatt, - langt unna Mr. Lurve-lurv ; -))

- En skapkatt. Det er det hun er. En katt som digger skap. Jo høyere, jo bedre. Kjøkkenskapene våres har vært en favoritt fra første stund. Det er høyt under taket hos oss, - bokstavelig talt. Skikkelig høyt. Gammelt hus med høyt under taket. Mang en gang har vi kunnet observere noen bitte små trekanter stikke opp over gesimsen; Sheebas øretipper der hun ligger og sover. 
Det er greit å hoppe opp, spenstig til tusen, men det er verre å komme seg ned....Glatte skapdører. Og langt ned.

Når jeg, i min barneoppdragelsesiver, skal lempe henne ned - jeg liker ikke katter på skapene!-  holder det ikke for meg å klatre opp på en høy stol og strekke meg etter henne. Da når jeg ikke opp. Nei, da må mor først opp på en stol, så videre opp på kjøkkenbenken for deretter å holde fast i skapet med den ene hånda og strekke den andre så l-a-a-a-a-a-ngt hun klarer opp mot skaptoppen og lete i blinde etter en lodden klump...en lodden klump med tenner og klør (!) og som absolutt ikke liker bli forstyrret i sin skjønnhetssøvn. 


Jeg liker ikke disse akrobatiske balanseøvelsene, - som heldigvis er blitt langt sjeldnere nå enn i starten.  Jeg skal ærlig innrømme at det å skulle oppdra en katt til IKKE å hoppe opp på kjøkkenskapene det er et langt lerret å bleke.
" Nei Sheeba, ikke lov!" og " FY! " har ikke hatt 100 % full effekt. Det kan man trygt si selv om ting som sagt er blitt betraktelig bedre i det siste. Men skyldes det mors iherdige oppdragelsesinnsats eller kan det rett og slett være dalende skapinteresse hos damen???


 Nå har jeg imidlertid gjort noe smart; et sjakktrekk! Jeg har investert i en vidundersak; en "Katt-stopp"- spray som skal holde katter unna uønskede steder. Oppdragelse på boks! Genialt! At jeg ikke har visst om det før! Me like. Så enkelt! Sprut - og nyt livet! Nå gjenstår bare å se om denne herligheten til den nette sum av 149,- kr (!) virkelig holder det den lover da, eller om det bare er en stor salgsbløff. Det vil tiden vise når jeg om litt får tatt den i bruk. 
Kanskje går jeg en "totally laid-back" vår og tilværelse imøte...? Det hadde vært noe det. *smiler*


Så til gårdagens redningsaksjon.
I går ettermiddag var det lønnetreet ved uthuset som skulle utforskes. Som alltid greit å komme seg opp, høyt opp. 
- Oj, fin utsikt gitt!  Ho ho, her oppe var det jammen flott!
Men så var det ned igjen da... Hm..... Man kommer seg jo alltids ned, takket være tyngdeloven. Spørsmålet er bare hvordan...

Retretten ble ikke så enkel. Rådville blikk, vandring frem og tilbake, ut på grenene, inn mot stammen igjen. Ut på grenene igjen. Langt ut. Det gynget godt. 
-Huff da. Dette var visst ikke så lurt lell. Hoppe ned? Nei. Har ikke lyst. 
Kikket seg rådvill rundt. Kikket ned. Kikket på oss.


Da lydløse bedende blikk nådde fars hjerte kom han frøkenen til unnsetning ved hjelp av en stige som han galant (les; strevde med å løftet opp i lufta og inn mot stammen fordi den var i korteste laget) holdt opp mot trestammen så damen elegant kunne spasere ned...(Catwalk, you know. Ingen hast, spaserte en ro-o-o-o-lig søndagstur ned, mens far holdt og holdt og holdt...)

Bortskjemt? Ja, kan hende det. Unødvendig? Ja, kan hende det også.
Men det er dette med fedre og døtre da ;-)) 
Det finnes nok av dem som triller far rundt lillefingeren... 
Kjenner DU noen?
Tror vi har en her i huset. En yndig, svært feminin liten dame som har smeltet alles hjerter og særskilt fars hjerte. Et slikt "ekorn i pusepels" trille-rundt-lillefingeren-vesen som klatrer, for ikke å si HOPPER over alt.... og må reddes! Det er bra hun er et "ekorn i pusepels" og ikke en "kenguru i katteskinn." Det hadde ikke vært like sjarmerende, tror jeg.

Me-me-me-me-ja-a-a-u...........